Rundt i Beograds gater kjører avdankede busser og trikker fra hele Europa, gitt i gave til en by Europa selv har bombet. På en av bussene har snurreskiltet som angir reisemål satt seg fast. Beskjeden om at den skal til én tysk by via en annen peker nese til serberne, som trenger visum samme hvor de skal. Hver farkost annonserer med en underlig form for utbasunert gavmildhet fra hvilket rikt bord den er en tiloversbleven smule. Die Schweiz und der Stadt Basel grüsst Serbien.
Kollektivtrafikken i Serbias hovedstad er det nærmeste den jevne serber kommer verden; åtte av ti ungdommer har aldri vært utenfor Serbias grenser. Inne på bussen, på dashbordet du sitter på fordi det er så fullt der, har noen klistret en sakset avisoverskrift med en sår undertone: Quo vadis, Europa?
Serbia er langt fra noe stabilt demokrati, og prosessen går sakte. Men det finnes positive trekk ved utviklingen. Partisystemet er for eksempel i forandring. Da Milosevic åpnet for et flerpartisystem, var det en smal sak å starte nye partier, og det ble raskt mer enn tohundreogfemti av dem. Senere har partiene blitt færre og større, noe som fører til mer lettkjennelige alternativer for velgerne, og forhåpentligvis også til økt valgoppslutning.
Det finnes mange oppegående og reformvennlige serbere som aksepterer at Kosovo er tapt. Det finnes også folk som prøver å bringe Serbia nærmere Europa. For et år siden inviterte EU (under slovensk formannskap) Serbia, som det siste landet i det tidligere Jugoslavia, til å underskrive en stabiliserings- og tilknytningsavtale (SAA) med EU. Selvfølgelig forventes det at Serbia først utleverer Ratko Mladić, og det har foreløpig ikke skjedd. Men Kroatia gikk nylig ut i media med sin støtte til serbisk EU-medlemsskap, og Serbia planlegger å søke EU-medlemsskap i år.
Østover 