Mine to faste lesere har etterspurt tekst; meine liebe und geehrte Freunde, her kommer det, egenprodusert og greier.
Ukrainas svartjord kan brødfø hele Europa, sa geografilæreren min på Katta. Om han hadde rett, vet jeg ikke; hvordan skulle jeg kunne vite det, jeg har papir på at jeg er landbruksudyktig, men Ukraina er flatt, pent, varmt og solfylt; det er kønn og det er storker på lyktestolpene og det går an å kjøre tog gjennom landet. Behagelig romslige tog er det og.
Mens vi snakker om landbruk og solfylte sletter kan jeg nevne at Libya faktisk leier jordbruksland i Ukraina, hvilket tyder på at jeg har lært mer av gamle Strupstad enn at bergarter deles i sedimentære og rudimentære, og at det ukrainske flagget; todelt horisontalt i himmelblått og kønngult, er et av de mer fredelige flaggene i verden; og at jeg tror det sier en del om et folk dette med hva de velger å fronte utad. Her er sommersol nok, her er sædejord nok; og jeg tror de har kjærlighet nok også, for da vi ikke fant spor nummer 4 (eller var det 3?) på togstasjonen i Kiev, hjalp en tilfeldig kievboer oss med å spurte til en annen bygning der vi fant sporet. Ikke logisk, men hjertevarmt.
Jeg var forøvrig i Ukraina med jobben; det er stasjobben sin det. Så hadde det seg slik at ikke bare fikk jeg et innblikk i tankegangen og arbeidsformen i den amerikanske demokratirørsla overseas (og nå har jeg spennende ting å lese meg opp på) men det ble tid til litt reising også. Jeg holdt på å skrive turisme, men turisme bringer tankene hen på langt mer organiserte aktiviteter, jeg liker å tenke på meg selv som reisende, jeg liker å traske off the beaten track og snuble over ting; å reise er å leve og her er vi, der var vi, og i en park i Kiev fant vi en fantastisk sak: en elektrisk regnbue.
Jeg er utvilsomt et barn av regnbuen. Og av åttitallet.
Hvis man runner Super Mario Kart får man en ekstra turnering; stjerneturneringa som avsluttes med en kjøretur på en elektrisk regnbue. Dette har jeg gjort noen ganger i min barndom. Det kan bidra til å forklare hvor glad jeg ble, der under den elektriske regnbuen og den ukrainske nattehimmelen. Og likevel. Kanskje også litt derfor. Noen ganger er alt man trenger sol, åpne sletter med bølgende åkrer, gode samtaler og plutselige elektriske regnbuer, og så får man en vennligsinnet påminnelse om at verden er et trivelig sted; lots and lots for us to see, lots and lots for us to do. Ukraina er undervurdert.
Østover 